SINTEF dømt for patentinngrep av Høyesterett
21. januar 10
Høyesterett har nylig avgjort at forskningsstiftelsen SINTEF begikk middelbart patentinngrep ved overlevering av et dataprogram til sin oppdragsgiver (Brødrene Wigan AS) i et forskningsprosjekt.
Bakgrunnen for inngrepssøksmålet var at Torbjørn Kvassheim ble meddelt norsk
patent nr. NO168151 i 1992 for en framgangsmåte for telling av enkeltgjenstander
eller individer, som f.eks. fisk, og et telleapparat egnet for gjennomføring av
framgangsmåten. Gjennom Kvassheims foretak AquaScan ble det produsert en fisketeller
for kommersielt salg til fiskenæringen. I 1998/99 tok en av kjøperne til det ferdige
produktet kontakt med forskningsinstitusjonen SINTEF med ønske om bistand til
utvikling av en ny type fisketeller som skulle sikre en mest mulig nøyaktig beregning
av antall fisk og av vekten på fisken. Ved prosjektets avslutning overleverte
SINTEF blant annet algoritmer og dataprogram med kildekode til oppdragsgiveren
som på sin side satte i gang med produksjon og salg av en fisketeller i konkurranse
med AquaScans fisketeller.
Kvassheim anla sak mot Brødrene Wingan AS med påstand om at selskapet ikke kunne
utnytte oppfinnelsen og med krav om erstatning. I søksmålet ble det konkludert
med patentinngrep i lagmannsretten etter en frifinnelse i tingretten.
Selvstendig søksmål ble også anlagt mot SINTEF i 2004 med krav om erstatning
for patentinngrep. Tingretten konkluderte med frifinnelse som senere ble bekreftet
i Lagmannsretten. Høyesterett omgjorde avgjørelsen til Lagmannsretten, og konkluderte
med at SINTEF hadde begått middelbart patentinngrep.
Høyesteretts flertall tolket patentlovens § 3 slik at det å frembringe ny kunnskap
ikke innebærer at man ansvarsfritt i forhold til patenthavere på området kan utnytte
kunnskapen kommersielt ved å levere fra seg produktene av kunnskapen. Høyesterett
kom til at ved å overlevere dataprogrammet med kildekoder hadde SINTEF overlevert
"midler", jfr. patentloven § 2, 2.ledd, det vil si et verktøy til å utøve oppfinnelsen
og ikke kun rene forskningsresultater. Dermed kunne SINTEF ikke fritas for ansvar
med den begrunnelse at middelet ble frambrakt ved forskning, jfr. "forskningsunntaket"
i patentloven § 3, 3. ledd nr. 3. Oppdragstakeren, i dette tilfelle SINTEF, har
et selvstendig ansvar, også uavhengig av oppdragsgiveren. Ved å ta seg betalt
for forskningen og dataprogrammet som resultat av denne har SINTEF indirekte dratt
nytte av oppfinnelsens økonomiske verdi, selv om de ikke har direkte kommersialisert
oppfinnelsen selv. Dommen ble avsagt under dissens (3-2).
Dommen vil være viktig for forskningsinstitusjoner som driver med kommersielt
utnyttbar forskning ettersom de bør være oppmerksomme på at muligheten for å begå
et patentinngrep også er til stede når de leverer "midler" til utnyttelse av forskningen
for kommersielle formål.